Dette er et innlegg om barneoppdragelse. Det er kanskje noe av det vanskeligste man kan drive med her i verden, og allikevel er vi så mange "ufaglærte" som driver med det. Og alle må prøve å gjøre det beste de kan, og alle har sin bestemte teori om hva de synes fungerer.
Her i huset er vi litt midt på treet, litt strenge og veldig kjærlige, ungene får absolutt mer enn hva vi fikk som barn, men ofte er det da vi voksne som styrer når og hva. Teater og kinoopplevelser skulle jeg gjerne gitt dem mye mer av, dette er mors favorittaktiviteter, så her er det økonomi og tid som bestemmer. Gaver - ja de får små gaver her og der, nye klær, nye sko, men stort sett da noe de trenger, og aldri spesielt dyre saker. Og ellers gjør vi så godt vi kan med å følge opp en del ting, de burde absolutt ha lært seg å rydde bedre, vi kunne sikkert vært strengere og mindre strenge på endel ting, vi innser jo at det er mye vi nok kan gjøre bedre.
Ungene får se på tv - på lørdag og søndag på morgenen en god stund -fram til frokost, men da prøver vi å vente med å sette den på igjen fram til barne-tv. Vi er veldig heldige, vi har to jenter som er flinke til å leke sammen, og finne på ting, og det er nok rett og slett personlighetene deres, ikke noe vi kan ta æren for. Men det gjør at de er nokså greie å ha med å gjøre -stort sett.
Og vi er nok ikke tilhengere av gammeldags barneoppdragelse heller. Vi har ikke stresset med å lære dem å si "takk for maten", eller alle de høflighetsfrasene som ellers gjelder i samfunnet. Mor er kanskje litt mer nøye på at de skal takke pent for seg etter bursdager etc. enn far, men her er vi kanskje litt slurvete? Lillesøster er en riktig høflig liten pike som har lært seg å spørre pent og takke pent for maten, men dette har hun nok heller lært i barnehagen. Og nå ser vi at storesøster tar etter lillesøster, og har begynt å takke selv. Så vi har tro på at dette kommer til å bli naturlig etter hvert, for det er jo på mange måter en forventning om disse standardfrasene.
Noe som gjør meg rimelig oppgitt er foreldre som synes at det
viktigste barna deres gjør er å takke pent for maten. Mens grensesetting for øvrig er en saga blott. En av de mest bortskjemte barna jeg kjenner er en liten gutt på 6 år. Han er ikke særlig snill mot andre (og selv om foreldrene ser det gjør de ingen ting med det), han trenger bare å geipe litt så får han lov til å gjøre hva han vil og får alt han peker på. Foreldrene synes tydeligvis ikke at de kan gjøre nok for sitt lille vidunderbarn, men ved bordet skal de vise hvor flinke foreldre de er, for å takke pent for maten skal han, ellers "blir de sinte da".
Og dette har jeg opplevd sammen med flere, vi snakker her om skikkelig grisebortskjemte unger, eller foreldre som ikke bruker tid med ungene sine bortsett fra når de spiser sammen. Det eneste stedet vi opplever at ungene får noen som helst oppdragelse er når de skal si "takk for maten". Ærlig talt, jeg synes virkelig det er mye som er viktigere enn at ungen skal si en slik floskel som de ikke mener engang. For meg blir det bare patetisk når måltidet som har vært et mareritt med en grinende unge som ikke spiser eller sitter på stolen, og unnvikende foreldre som ikke tar ansvar eller maser måltidet i hjel, avsluttes med at barnet tvinges til å si pent "takk for maten". Jeg synes faktisk kommentarer som "nam, kan du lage slik mat hver gang jeg kommer hit" (sitat fra en venninne av 7-åringen), eller bare en kommentar på at maten er god, er vel så varmende som et "kanjegfågåifratakkformaten".
