torsdag 21. oktober 2010

Hvor lang tid skal det ta, liksom...?

Var en av mange tanker som gikk gjennom mitt noe bomullsaktige hode på tirsdag. Et møte på jobben i et annet land førte til kansellerte fly, ombooking, bytting av fly pga hydraulikkproblemer, med påfølgende forsinkelser som gjorde at vi mistet neste fly, som gjorde at jeg mistet reisefølget mitt der fordi vi var booket inn på hvert vårt fly videre. Mitt neste fly ble forsinket og jeg mistet enda et fly og fikk den store gleden av å befinne meg på et hotellrom i fire timer før jeg igjen sto opp og på nytt sto i en kø for å komme meg nærmere målet. Jeg kom fram til slutt. Det tok 24 timer. 24 timer uten få gjort noe som helst fornuftig. Fordi jeg ikke har for vane å sitte alene på flyplasser. Fordi jeg ikke har for vane å tro at ting skal gå så innmari feil. Fordi jeg slett ikke var forberedt på den ventemodusen jeg gikk inn i. Forresten så kom bagasjen min fram til målet med en gang ogtilfeldigvis sto reisefølget mitt ved bagasjebåndet og kunne ta den med til meg. Men jeg så altså ikke noe til den før dagen etter.

Møtet er snart over. Vi skal hjem igjen i morgen. Jeg gjør som Pollyanna og regner med at dette går fint. Selv om jeg vet at det kan bli helt feil. Men det vil jeg helst ikke tenke på!

Og jeg reiste med SAS. På flyene har de klistret opp fine lapper med at de er veldig punktlige. Jeg vet nå ikke jeg....

2 kommentarer:

hh sa...

Og jeg som syns det var tungvindt å reise en dag til Santiago de Compostela. Nuvel. Skjønner at jeg må klappe igjen brødsaksa ved neste korsvei.

C-mor sa...

Slike opplevelser er jo uansett ikke noe man ønsker seg. Men som mannen på hotellet i Warzawa sa: its unconvinient. but it happens all the time! Jeg må innrømme at jeg ikke ble så happy av det heller. Men heldigvis gikk det glatt på hjemveien.