Søndagsstorm

Dette har vært en sånn helg som man ser fram til, middag med gode venner og kaffebesøk hos andre. Sola har skint og vi burde ha vært på skitur, men valgte altså å pleie vennskap i stedet.

Men i dag har det også vært storm i Kaspers hus. Vår kjære niåring har hatt "øreklokker" på og glatt overhørt sine foreldre. Etter første runde trodde vi det kom til å bli en fin og koselig dag sammen, allikevel - men jammen prøvde hun å dra strikken enda strammere. Vi endte altså med en skikkelig runde der vi ble enda sintere, hun blir enda mer lei seg og trassig. Det er vondt, det er leit og det er ikke første gang og det blir ikke den siste.

Det er en situasjon som er så fjern fra da vi lå der med den myke lille babyen og stirret inn i øynene hennes og var spente på hvem hun var, koste med henne og det føltes som om det var slik det kom til å bli, bestandig. Den gangen tenkte jeg at ikke noe kunne få meg til å bli sint på henne, og muligens så jeg litt overbærende på folk som ikke kunne la være å mase og kjefte på ungene sine. Men det er jo ganske mange år siden og nå er vi der selv. Hun trasser og vi maser og vi blir sinna og hele situasjonen blir nokså fortvilet. Jenta vår er stor og liten og vil så mye men glemmer det viktigste - hun er fortsatt et barn, og må derfor høre på oss litt. Slik må det være og slik er det. Men gudene skal vite at det blør i hjertet når det stormer som verst.