Nostalgi på en tirsdag

Jeg er ikke veldig nostalgisk i forhold til fortiden, egentlig. Barndomshjemmet er forlengst forlatt og livet føles ganske fint slik det er nå også, med alt det innebærer forandringer fra min egen barndom. Det at vi bor i et eldre hus er heller ikke et resultat av romantiske drømmer om et hus med sjel. For når kuldegradene slår inn over landet er det ikke fritt for at vi kjenner det gjennom veggene her og. Og det er absolutt ikke noe romantikk og sjarm i det.

Men det er ikke fritt for at det er litt stas med historie i veggene ved slike anledninger som når storesøster tidligere i kveld lurte på hvilke barn som har bodd her før henne og lillesøster. Hun har nok glemt hva vi har fortalt om det før, for hun ble ganske så fornøyd da vi begynte å ramse opp: "farfar, oldemor, tippoldefar.... "

Så når man bor slik kan man ikke unngå å tenke litt på fortiden, av og til. Og det skal også innrømmes - når jeg får se glimt av min barndoms hjembygd på tv så kjenner jeg faktisk et aldri så lite streif av "hjemlengsel" og behov for å mimre litt, da også.