God forelder, dårlig forelder?

(Idealet; rolig, behersket, har alt på stell og blir aldri sint)

I går tidlig var jeg veldig sint på storesøster. Ikke så veldig godt timet da jeg egentlig var på vei ut døra og skulle være borte i to dager. Hun ble lei seg, jeg fikk vondt i magen. Jeg fikk sagt unnskyld før jeg dro. For at jeg ble så sint. For at jeg ble så veldig sint. Men jeg følte meg som verdens verste mor, for jeg ser med beundring på de som klarer å beholde roen i tide og utide.

Men nå, derimot, kjenner jeg at det er til å leve med. I Dagbladet fant jeg trøst. Sinte foreldre kan være med på å skape empatiske barn. Så lenge barnet føler at det får nok kjærlighet, er foreldrenes tabbekvote ganske stor, dette i følge Tone Strømøy, Hun er høyskolelektor i pedagogikk ved Høgskolen i Oslo og forfatter av boka "Oppdragelse mellom frihet og grense. Barns selvfølelse - voksnes ansvar".

Det gikk jo fint her også. Jeg fikk en stor og god klem fra begge jentene da jeg kom hjem i kveld. Jentene våre vet at vi er veldig glade i dem, og det er jo godt å vite at sinne kan ha sine gode sider når man føler seg som trollmor. Vi kjenner oss ellers igjen i flere av de ulike foreldretypene som beskrives her - litt ut fra situasjonen... Hvilken type er du?