Året er 1997. "Barbie girl" og "Bailando" er på alles lepper, i allefall der vi befinner oss. Det er vår, og vårt første år som samboere er snart over. Mens han jobber som lærer på en barneskole, jobber jeg som assistent på SFO ved siden av ex-philstudier. Det er mye unger i hverdagen vår, men ingen hjemme i kjellerleiligheten vi leier. Det er russetid og vi mimrer litt tilbake til vår egen, få år tilbake i tid.
Nå er det 2009, 12 år etter. Vi er blitt eldre, vi bor sammen enda, og har mye mere plass. Ingen av oss jobber med barn, men hjemme har vi to av dem. Det er russetid, og jentene er helt ville etter russekort. Og i dag gikk jeg forbi tre russ. Og tenker at jeg kjenner jo ingen av dem. Men så var det noe kjent med dem og de tittet på meg....tenke, tenke, tenke....Jeg har nok ikke forandret meg så mye de siste tolv årene - men de som gikk på SFO og var "mine unger" har det. De er RUSS i ÅR. Og jeg kommer aldri til å klare å kjenne dem igjen nå som de har blitt "voksne". Men jeg var voksen mens de var små. Og nå er de også voksne. Barndommen føles nesten evig når den står på, men årene etter føles virkelig ikke slik. Når de siste tolv årene har gått så fort - da går vel ikke de neste mindre raskt?
Uansett, denne mammaen kommer til å lese litt ekstra nøye på russekortene som samles inn i år :D
Her er det eneste russekortet jeg fikk i fjor, i anledning Wergelandjubileet var det jammen noen som syntes han burde få sitt eget russekort!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar