I Kaspers hus

(Foto: Kaspers hus)

I Kaspers hus har seks generasjoner fra samme familie blitt født og vokst opp. Vi har bodd i Kaspers hus i ti år. I åtte av disse årene har vi delt huset sammen med Oldemor -eller Farmor, som hun også er for pappaen i huset. I dag mistet vi henne som har vært lenken mellom det som har vært og det som er.

Oldemor som lurte på hvordan i alle dager det skulle gå når Barnebarnet fortalte han skulle bli far, Oldemor som satt nede i 1 etasje og som alltid hadde tid til å få besøk av storesøster som kom ned trappa når det var for kjedelig sammen med Mamma og Pappa, som alltid hadde et fang klart og tid til å lese for jentene, som satt i utallige timer og tegnet med storesøster. Svigerfarmor som alltid var klar for en kaffekopp mens mammaen var hjemme med barna, som gjerne tok seg tid til å lytte og gledet seg sammen med oss når vi var glade.

Som egentlig ikke ville ha en katt i huset men som endte med å elske Kasper og se på han som sin egen (selv om han alltid har vært vår, egentlig). Som kjøpte ferske reker til ham som hun skrellet og serverte ham. Som til og med kjøpte roastbiff for å skjemme ham skikkelig bort.

Oldemor var sliten nå. De siste årene har hun bodd på sykehjem, og på mange måter var det godt at hun fikk slippe. Men hun vil bli savnet av alle oss i Kaspers hus, vi er glade for at jentene våre fikk denne muligheten til å kjenne henne og oppleve henne, og at vi fikk være en så stor del av hennes liv -vi vet det var en gjensidig glede.

Storesøster sa det så fint litt tidligere i dag. "Jeg elsket henne, hun var verdens beste oldemor."