Fa-1

Oi, jeg banner litt. Jeg burde nok absolutt ikke føde i Volda jeg. Mia i Myra har skrevet om det tidligere i dag, jeg er enig med henne. Det går bare ikke an i 2009.

Men jeg banner ikke fordi jeg skal føde barn. Eller, jo, i den grad å gjøre noe helt nytt i forbindelse med jobben kan sammenlignes med å føde barn. Men det kan det jo ikke? Babyen kommer i så fall på torsdag, inkluderer overnatting et annet sted, og dette innebærer at Pappaen og jentene blir alene hjemme og at dette går problemfritt.

For Mor driver nemlig med selvrealisering, som det heter i følge Sturla Berg Johansen (i 2009) når man er kvinne og liker jobben sin. Og det er ikke vi jenter så opptatt av fordi vi egentlig heller vil være hjemme. Vet ikke helt om jeg stoler på kilden her (seher.no er vel ikke av de mest pålitelige) men uansett er det provoserende å lese noe slikt og det får opp temperaturen hos flere, blant annet Heidi, men også hos meg! Jeg jobber fordi det gir meg masse, jeg jobber fordi jeg mener at jeg har noe å gjøre i arbeidslivet -tenk det - og jeg jobber fordi jeg liker å ha den friheten mine egne penger gir meg. Kjemperik blir jeg ikke men jeg har et behov for å være ute blant folk og gjøre noe som er nyttig, og interessant. Og selv om jeg er aldri så interessert i interiør og hus og hjem kan jeg skrive under på at jeg ikke har noe å gjøre hjemme som husmor. Da ville jeg nok blitt en fin sofasliter! Tro meg, jeg liker underholdning, jeg liker ikke husarbeid. Jeg liker å jobbe - og jeg jobber ikke med husholdning, men underholdning (og en del annet)!!! Husarbeidet deler vi på, her hjemme går det nemlig ganske greit...

Så til poenget- denne mammaen banner litt fordi hun i samarbeid med andre har planlagt og forberedt og jobbet mot noe. Og da blir man litt redd for at noe skal gå galt. Så sitter vi her i ro og mak, og så kommer lillesøster HYLENDE ned og gråter vilt fordi hun har så vondt i øret. Helt hysterisk og ikke til å roe ned før vi har lokket med det ene og det andre og fått gitt henne en paracet. Og vi kjører på legevakten som sier det er en begynnende ørebetennelse, gi henne nesespray og litt paracet og ta godt vare på henne. Gjennom hodet på mor gikk kverna -jammen hva med alt som skal gjøres...."Men kan hun gå i barnehagen i morgen da?"
Busted!

Jeg føler meg som Tårnfrid. Og på toppen av det hele har far meldt seg på et nokså dyrt kurs disse dagene-til tross for advarsler fra Mor om at dette ikke er uka han bør gjøre spesielle avtaler i tilfelle - dette. Så nå spør han meg om han bør droppe kurset, og hadde han hørt på meg i utgangspunktet hadde ikke det vært et spørsmål jeg skulle trenge å ta stilling til. Skal vi satse på at hun holder seg frisk? Skal han satse på at tre lange dager i barnehagen resten av uka går bra?

Derfor banner jeg litt. Det er ikke snakk om at jeg blir hjemme denne uka. Det spør han heller ikke om. Men som Mamma kjenner jeg den dårlige samvittigheten. Samtidig vet jeg at dette er viktig for meg og at Pappaen er veldig flink til å ta godt vare på henne når hun er syk. Men jeg får dårlig samvittighet for at jeg er den som vil prioriteres og dessverre vet jeg at ikke alle har forståelse for det. Selv om Pappaen er aldri så mye innforstått med situasjonen kan det være at arbeidsgiver ikke har den forståelsen, kollegaer for øvrig, venner, familie...."utrolig egoistisk hun mammaen...?"

I følge Berg-Johansen har likestillingen i dagens samfunn har gått for langt. Og det gjør meg fly forbanna å lese en slik kommentar i dag, selv om det skulle være oppspinn fra Seher sin side. For noe stort tull. I det store regnskapet er det slik at Mammaen er den som har latt være å gjøre ting pga syke barn flest ganger, og slik er det nok ikke bare hos oss. Så ja, jeg banner litt.

Og håper at den dumme ørebetennelsen går tilbake helt fint av selg selv. Please...

Hilsen Tårnfrid...