Kom kuuuua!

Ja visst er mor i huset vokst opp i ei lita fjellbygd, men ikke på gård og heller ikke med nærkontakt med kyr. Allikvel, det kan være jeg oppdaget et ukjent talent hos meg selv i natt. Vi var i et bryllup der festen ble holdt på en gammel gård øverst i en dalside med en fantastisk utsikt. Vi overnattet på en campingplass helt nede ved vannet. Det var en tur på to kilometer i nedoverbakke som måtte gjennomføres i bil eller til fots før vi kunne krype til køys.

Etter masse dansing, synging og latter (og en god dose hvitvin) fant vårt vennepar og vi ut at det kunne være greit å gå ned. Dette var klokken 4 på natta og da er det jo blitt lyst ute igjen. Bunadene ble aldri tatt av til fordel for lettere antrekk, og det var egentlig litt bra for det var en smule kaldt. Det var det perfekte nasjonalromantiske bildet -grønt gress, vann, en lys himmel, kuer og oss to i bunad.

Det var da jeg bestemte meg for at vi trengte litt kulokk, sik at vi fikk litt ekstra nasjonalromantisk stemning. Kom kuua-kommerakommerakommera....eller noe slikt. Og i det samme ser vi en gjeng med trøtte kyr reise seg for å komme på linje mot oss...Heldigvis var det noen gjerder i mellom oss, men det virket! Vennene våre ble både forbauset og imponerte, men det ble jeg selv også, må jeg innrømme.